28. Når jeg flytter hjemmefra skal jeg ...

Er det noe jeg alltid snakker om, så er det den dagen jeg skal flytte hjemmefra.
Eller, kanskje heller den tiden jeg skal bo alene. Og ikke hjemme.
Og jeg storgleder meg!
Ikke det at jeg har det kjipt her hjemme, nei, langt i fra - men det er bare den spesielle følelsen jeg ser for meg. Den følelsen av frihet, og alle mulighetene man har til å bestemme selv.
Joda, jeg er jo myndig, og jeg kan bestemme en hel del ting selv, men det noe med oss mennesker, noe med våre normer og verdier som holder oss - meg - fast. Og enkelte ting ved å nettopp bo hos foreldrene mine holder meg fast. Jeg kan ikke lage den middagen jeg vil ha hver dag, for eksempel. Vel - jeg kan såklart det, om jeg ønsker, men det føles frekt når mamma lager god middag. Hyggelig er det også, det å spise med familien. Men det er bare det at jeg gleder meg til å stå over gryter og koke og steke, og vente på at maten jeg lager til meg selv skal bli ferdig, og jeg kan bestemme hva dette skal være, når og hvor og hvorfor og ... og ... ja - du fatter poenget. Det er også andre ting, som det at når jeg våkner opp om natten blir det problematisk å gå ut i stua, sette på TVen og finne en morsom kanal (NatGeochannel). Og man kan liksom ikke rigge opp pcen, sette på høy musikk, ta frem staffeliet og måle midt på natta når familien sover, for de kan jo våkne.
Og jeg kan indre som jeg vil! Pynte som jeg vil. Ha det og ordne alt etter min smak.
Frihet, liksom.
Det gleder jeg meg til. Friheten til å gjøre det jeg føler for og å ikke være fanget av hjemmlige normer og forpliktelser, om det kan kalles for det.
Ja.